Dette innlegget er et sammendrag av en daglig oppdatert blogg, se https://therussian-scandinaviankayakexpedition.com/. Her er også en mye grundigere presentasjon av prosjektet og gjennomføringen.
Med kajakk fra Oslo gjennom de russiske farvann
2 mars 2018 padlet Erling Vågnes (58) og Stein Kynø (61) fra Oslo. Planen var å padle rundt Sverige, over til Finland, gjennom de russiske vannveier ut til Kvitsjøen og deretter fra norskegrensen og hjem. Ekspedisjon ble brått og uventet avsluttet med helikopterevakuering fra Sandfjorden, vest av Mehamn 24 juli på grunn av livstruende sykdom. Turen strakk seg over 146 dager og 3361 km.
23. juni 2020
Tekst: Stein Kynø
Stein: «Jeg tenkte å padle Norge på langs, fra Pasvik til Halden, skal du være med ?» Erling: «Hva med Russland ? Fantastisk land, og så slipper vi å frakte kajakkene.» Dette var utgangspunktet vårt.
Så langt som vi vet, er denne ekspedisjonen det første forsøket på å padle i kajakk fra Oslo, gjennom Russland og tilbake til Oslo. Totalt er dette en distanse på nesten 7000 km som var planlagt å gå over syv måneder. Dette er en tur som har store tidsutfordringer. Du kan ikke være i St Petersburg før isen går i elven Neva i begynnelsen av mai, og man bør være ferdig med Jæren før høststormene i begynnelsen av september. Da er det lett å regne seg fram til at man må starte ca 1. mars.
I den første grovplanen hadde vi planlagt å padle rundt Kola-halvøya. Etter grundige kartstudier og undersøkelser, ble det raskt klart at det ikke ville bli gitt tillatelse fra russiske myndigheter til å padle forbi de forbudte områdene. Etter møtet med russiske sikkerhetsmyndigheter, var dette en fornuftig konklusjon. Fordelen med å kutte ut Kola-halvøya var at vi nå fikk bedre tid til å ha kontakt med lokalbefolkningen underveis. Oppholdet i Russland ville likevel strekke seg mot nesten to måneder, og vi begge var derfor nødt til å ha et forretningvisum på 90 dager, i motsetning til et turistvisum på 30 dager.
De første forberedelsene startet 1 mars i 2017, året før. Vi padlet fra Oslo ned til Horten og opp igjen til Tofte. Vi lærte mye av å padle fire dager i minusgrader og med vind. Erling trengte en større båt, vi måtte beskytte hendene bedre og vi måtte gjøre noe for å holde kroppstemperaturen på 37 grader. Vinden blåste tvers gjennom tørrdrakten, og da vi kom fram til Tofteholmen lørdags kveld, så klarte vi nesten ikke den lille gangetabellen, pga nedkjølingen.
Etter nøye planlegging og forberedelser, startet vi sammen med deler av støtteapparatet 2. mars 2018 fra Lysaker brygge.
Starten ble gitt et høylytt akkompagnement fra over 100 venner og familie. Det var en varmende start i -10C. Lite visste vi at mars 2018 skulle bli den kaldeste mars måned på mange ti-år. Denne ekspedisjonen var ikke en «un-supported», men en «fully supported» tur. Dette betydde at når vi hadde mulighet, så sov vi innendørs hos venner (Sissel, Marius, Knut , Mats og Ulf/Margrete). Med erfaringene fra 2018 friskt i minne, hadde vi fått tak i nye, hele og bedre padlevotter.
Heldigvis hadde vi fått en vind-og regntett Kokatat StormCag fra Milslukern, som vi hadde over både tørrdrakt og vest. Dette gjorde det mulig å holde en kroppstemperatur i nærheten av 37C. Dog, når vi hadde fått på oss spruttrekket tok det ca 20 minutter å få følelse i fingrene.
Med start i mars, hadde vi ikke det beste treningsgrunnlaget for lange dager i kajakken. Sent lyst og tidlig mørkt er det også i mars. Som et tiltak for å begrense senebetennelser hadde vi bestemt oss for å padle «sakte» og ikke lengre dagsetapper en 30 km fram til København, deretter skulle vi øke til 40 km dagen.
En av de positive sidene ved å padle den populære kyststripen fra Oslo til Gøteborg i mars, er at det ikke finnes en masse uegnede båtførere med raske båter de ikke burde kjøre. Vi var helt alene !
Isen fra Oslo og sydover var håndterbar. Dog etter å padlet/stanget oss fram over 10 km i Sota kanal ble isen for tykk og vi måtte snu. Denne dagen hadde fiskeren som pleide å holde en råk oppe, fri. Dette var vi for så vidt forberedt på. Strekket fra Oslo til Smøgen er vår egen «bakgård» og vi er ganske kjent og vi er i hovedsak beskyttet av en skjærgård.
Fra like syd for Gøteborg, rundt Skåne-kysten og nesten helt opp til Stockholm er det nesten ingen skjærgård og beskyttelse, og vi var utsatt for mye spennende vær. Vi var heldig med været da vi krysset over Kattegat til København for å besøke Erlings døtre, samt returen til Sverige. Resten av påsken ble vi liggende værfast i Ljunghausen, i Sveriges sørvestre hjørne.
Etter hvert fikk vi, sammen med brøytebilene, stanget oss videre i vinter-Sverige. Vi hadde bestemt oss for å ta de indre vannveiene via Södertälje til Stockholm. Vi kom til Södertälje bare timer etter at isen hadde gått og hadde en fin tur gjennom slusene fram til Stockholm. Her ble vi møtte av Erling sin sønn som kom med etterforsyninger og kart, samt Gro som ga Stein en høytempo-guidet tur til «alle» severdighetene i hovedstaden.
Etter snaue to måneder byttet vi her til «sommer»-utrustning, dvs at vi hadde gått over til dun-liggeunderlaget, noe tynnere ull, og fritidssko istedenfor støvler. Vi hadde planlagt å padle fra Kappelskjær over til Finland. Værmeldingen lovet oss en uke med stilleligge på de ytre øyer, hvilket ikke virket fristende.
Ferjen kom opp som et hyggelig alternativ, men det var ikke lov til å gå ombord, man måtte ha et kjøretøy. Det ble tenkt mye i kajakkene etter hvert som vi nærmet oss.
Ut fra intet dukket så Erling sine to venner, Torbjørn og Helge på dagstur fra Oslo opp. Da de forstod problemet, hev de seg over sine telefoner, kansellerte alle avtaler og lastet oss opp i sin bil. Dermed kom vi oss over på kveldsferja, og sparte en ukes værligge. Neste dag startet vi fra Turku i et helt nytt padleeldorado. Finland viste seg med en fantastisk natur, mange badstuer, svært hyggelige mennesker og en svært erfaren gruppe av padlere. Vi tok en stopp i Helsingfors hvor vi ble tatt vel vare på av våre nye venner, Essiko og Mikko.
Under vår planlegging hadde vi lagt stor vekt på å etablere en god dialog med russiske myndigheter. Dette startet med et møte i Oslo med representanter for den russiske ambassaden. Vi detaljorienterte også de respektive russiske sikkerhets-og fylkesmyndigheter om vår plan. I tillegg hadde vi etablert et samarbeid med en russisk agent i St Petersburg, Vladimir Ivankiv. Vladimir ga oss uvurderlig assistanse fra den russiske grensen fram til vi kom til Kvitsjøen.
Da vi nærmet oss Russland, så viste det seg at vi måtte padle 64 km fra grensen og ut til grensestasjonen på Vyborg. Det synes vi ville være litt seigt, så etter intens googling så fant Erling et lite transportfirma i St Petersburg som ville frakte oss over grensen. Her ga Sergeij nr. 1 oss god hjelp i byråkratiet på grensa.
Vi tok en organisasjondag i den historiske grensebyen Vyborg før vi fortsatte østover. Vi skaffet oss russiske SIM kort, kontanter og mat for den videre ferden. Etter et hyggelig møte med den russiske kystvakten to timer etter starten fra Vyborg, kom vi til den fantastisk spennende verdensbyen St. Petersburg. På veien dit hadde Vladimir hjulpet oss til å finne fram til båtforeninger, gjestehavner og hoteller hvor vi overnattet og møtte den russiske gjestfriheten.
I St. Petersburg ble vi først møtt av Vladimir som hadde ordnet lagerplass hos en stor og spennende seilbåtforening for barn og unge, St Petersburg Central River Yacht Club . Vi ble nesten en uke og fikk besøk av støttegruppa, Margaret som var forsyningsansvarlig (Steins kone) og Karianne som var kommunikasjonsansvarlig.
17 mai ble tilbrakt på det norske konsulatet i hyggelig samvær med Katrine Netland, konsulens øvrige stab og venner av disse. Det ble også tid til et besøk på Kunstkamra, andre museer og en rundtur på vannveiene.
Neste fase ble å padle gjennom St Petersburg og opp elven Neva til Schlüsselburg, porten til Ladogasjøen. Det var utrolig interessant å padle gjennom metropolen, se den historiske krysseren Aurora og padle oppover elven. Neva ga oss ikke mye, men litt motstand. Motstanden var i hovedsak begrenset til motstrømmen ved Ivankiv Rapids, som Stein trengte to forsøk på å komme forbi.
På veien oppover besøkte vi et minnesmerke til minne om de nesten 260 000 sovjetere og 160 00 tyskere som mistet livet i kampene om et brohode på ca 1×1,5 km, https://en.wikipedia.org/wiki/Nevsky_Pyatachok.
Neste stopp ble Schlüsselburg hvor vi tok oss tid til å besøke det historiske fortet med røtter tilbake til Vikingtiden (https://en.wikipedia.org/wiki/Shlisselburg).
For å unngå de plutselige vindene på Ladogasjøen, fulgte vi St Katarinas gamle idylliske kanal opp til elven Svir. Mye tett skog og mygg men også trivelige småsteder hvor Kobona var det mest spennende for sin betydning under 2. verdenskrig (https://en.wikipedia.org/wiki/Road_of_Life).
Etter elven Neva fulgte elven Svir hvor vi stoppet over på den velkjente turistattraksjonen Mandrogi. De ansatte tok godt vare på oss og vi fikk være med på deres ukentlige sosiale samling med te og med noe attåt. Her var det også flere engelsktalende. Anja tok like etter vårt besøk en periode som kajakkguide for russere på besøk i Lofoten.
I elven Svir er det to sluser, og vi fikk ikke padle noen. Slusene er militært område. Man har ikke adgang til området på landsiden. Når noen peker på deg med et automatgevær, så er ikke språk nødvendig for å forstå hensikten. På den første slusen fikk vi hjelp av en hyggelig passerende lastebil til å kjøre oss forbi, den andre sørget en kontakt av Vladimir å frakte oss forbi.
3 juni kom vi ut i Russlands nest største innsjø, Onega. Det var godt å få litt plass rundt seg etter nesten to uker på kanalene hvor skogen stod tett innpå. Nå var vi i russisk Karelen og den tidligere Veps republikken (https://en.wikipedia.org/wiki/Vepsians).
På veien langs med Onegasjøen ble vi overrasket av plutselig storm og fikk en værdag i Rybreka. Omsider nådde vi Petrozavodsk som også er vennskapsby med Mo i Rana (https://en.wikipedia.org/wiki/Petrozavodsk).
Her fikk vi lagret båtene på båtmuseet med en spennende historie, før vi møtte Erling sine venner fra friluftsgruppa på universitetet. Dette var en spennende gruppe Erling ble kjent med da han var på en ukes språkkurs i 2017. En av våre store uenigheter på turen var Erling sine russiske ferdigheter. Erling mente han ikke kunne språket, mens Stein mente han snakket bra. Han kunne bestille hotellrom på russisk! Det ble også tid til å møte ungdommer på språkskolen for å fortelle om turen vår.
Etter å ha blitt vinket vel avgårde fra Petrozavodsk, kom vi til det russiske folkemuseet på Kizhi (https://en.wikipedia.org/wiki/Kizhi_Island).
På Kizhi ble vi møtt av guiden Marina og nestlederen ved museet. Dette er også et museum som samarbeider med vårt eget Folkemuseum og Riksantikvaren. Vi ble guidet rundt på museet og fikk til og med overnatting i VIP containeren ! Før vi fikk fortsette dagen, var det ønsket av vi ved hjelp av tolk, kunne fortelle om turen vår til de russiske besøkende.
Vi fortsatte langs frontlinjen fra den store fedrelandskrigen til Povenets og starten på Kvitsjøkanalen. Her ble vi møtt av nestsjefen for kanaladministrasjonen som i høyt tempo viste oss rundt i Povenets og den noe større byen Medvezhyegorsk. Området har en dramatisk historie, både fra bygging av selve kanalen (ca 25 % av arbeiderne døde, https://en.wikipedia.org/wiki/White_Sea%E2%80%93Baltic_Canal) og andre verdenskrig.
Mellom byene ligger et rettersted, Sandarmokh, hvor mer enn 9000 fanger ble skutt og begravet, også to norske. Takk til NKVD og KGB sine nøyaktige arkiver har det vært mulig å lese den dramatiske historien, (https://en.wikipedia.org/wiki/Sandarmokh).
I Povnets ble vi bedre kjent med Chris, eier og kaptein på S/Y Silvertärna. Han ble vår store redningsmann gjennom Kvistsjøkanalens 19 sluser. Vi sparte en ukes bæring på at vi kunne seile gjennom slusene med ham. I tillegg til svært hyggelig selskap serverte han oss middag etter dagens padling og frokost før vi startet på neste dags padling. Vi slapp også unna mygghordene når vi overnattet på S/Y Silvertärna.
Etter en fantastisk reise gjennom Kvitsjøkanalen nådde vi Belomorsk og saltvann 20 juni. I Belomorsk tok ansvaret til Vladimir slutt, og til middagen ble vi møtt av to unge og høflige representanter fra de russiske sikkerhetsmyndighetene. Her ble vi og pass/visa filmet og vi mottok et tlf nr vi skulle sende daglige posisjonsrapporter til.
Etter en dags omorganisering, handling og hyggelige anleggsarbeidere på et hyggelig motell fortsatte turen i saltvann. Igjen var vi heldige med været, helt vi skulle ta den fire timers krysningen over til Solovki øyene. Etter nøye å ha vurdert værmelding og vær, valgte vi det dårligste tidspunktet. Stein ble litt sjøsyk, men vi kom vel over til en øy med en fin teltplass.
Neste dag padlet vi over for å se på Beluga hvalene, som er en sjelden hvalart som lever i arktiske områder. Det er ikke lov å gå motorisert gjennom flokkene som er stedbundne, men vi kunne drifte over dem med våre stille kajakker. Et fantastisk syn.
Deretter padlet vi inn til det gamle klosteret på Soloveki. Soloveki klosteret har sine røtter tilbake til 1400 tallet og har vært en viktig religiøs institusjon i russisk historie, https://en.wikipedia.org/wiki/Solovetsky_Monastery.
Etter revolusjonen i 1917 ble klosteret stengt og det ble opprettet en fangeleir der (1926), som dannet grunnlag for det sovjetiske fangeystemet, GULAG. Leieren her ble stengt i 1939, fordi all skog da var hogget ned. Klosteret har en spennende og dramatisk historie som vi tok oss tid til å få et glimt av.
Pga en heftig værmelding valgte vi å ta båten over til Kem og fastlandet. Iom at vi hadde spart en ukes bæring over Kvitsjø-kanalen lå vi nå i forkant av transporten tilbake til Norge. En snau uke ble brukt til å se VM fotball, spise godt og friske opp redningsteknikker på sjøen.
For å spare kjøretid for vår gode venn Ulf fra Jarfjorden, leide vi en russisk bil med sjåfør til å kjøre oss til Kandalaksja, en relativ stor by. Vi ankom tidlig og lagret kajakkene våre i resepsjonen på hotellet, før vi spaserte en tur.
3 juli kom Ulf kjørende de 449 km fra Jarfjorden for å bringe oss trygt tilbake til gamlelandet. I denne delen er det mye flate skogsmyrer, men det ble mer liv når vi nærmet oss Pechenga og Murmansk området. Dette er et av de områdene som har høyest tetthet av militær aktivitet. Således var det ingen grunn til å stoppe og se på dette.
På veien til Norge besøkte vi et minnesmerke over de harde kampene i -41-44, handlet litt og passerte de to første sjekkpostene raskt og greit. Ulf hadde forklart oss at den siste, ved selve grensen, ville bli tidkrevende siden vi hadde så mye utstyr i bilen. Med erfaringer på flere timers innklarering til Russland, så var vår overraskelse stor da vi brukte ca 2 minutter på utklarering før vi kunne kjøre inn i Norge. Takk til russiske sikkerhetsmyndigheter.
Russland var på alle måter en fantastisk opplevelse, og vi anbefaler på det varmeste å besøke dette spennende landet med slik en historie. I Norge kjørte vi rett hjem til Ulf, Margrethe og Elise, hvor middagen stod klar!
Neste dag var det handling og et møte med den erfarne havpadleren Dag, som gikk gjennom de deler av kysten av Finnmark vi burde være spesielt oppmerksomme på. Dernest måtte Stein reise hjem til Oslo for å ta farvel med min svigerfar som nærmest seg slutten.
Finnmark har den mest utfordrerne del av kysten av Norge. Vi tok oss god tid til å studere Den Norske Los (https://kartverket.no/Kart/Nautiske-hjelpemidler/Den-norske-los/), for å være kjent med og forberedt på de mest krevende havstrekninger. Fra nå ville vi også bli utsatt for store forskjeller i høy-og lavvann. For å utnytte dette, planla vi med å følge tidevannsstrømmene mot vest og sove når de gikk mot øst. Sol var det hele døgnet her, så mørket er ingen hindring.
Vi startet fra grensen i Pasvik i nydelig vær, men snart blåste det opp og vi måtte gå i ly av noen større øyer. Varangerfjorden ble krysset i nydelig vær og snart var vi i Vardø. Det var den varmeste og mest solrike dagen på flere 10-år. Her fikk Stein kjøpt seg sjøsykeplaster for å håndtere de lange bølgene. Takk til Dr Knut.
Herfra gikk turen raskt videre til Kongsfjorden, der fikk Stein melding om at svigerfar hans var gått bort og Stein returnerte straks til Oslo for å være med familien i tiden rundt begravelsen. Imens ble Erling ble tatt godt vare på av Dag og Sture. Takket være Ole’s transporttjeneste tur/retur Kirkenes kom vi oss videre. I det neste strekket fikk vi kjenne på hvor fort været skifter i Finnmark, fra shorts og T-skjorte til tørrdrakt og fra sol med uendelig sikt til vi knapt så Hurtigruta på 100 m pga tåke. Alt i løpet av minutter.
På Sletnes fyr ved Gamvik møtte vi venner fra Oslo kajakklubb (Inge og Einar) og fikk god hjelp av hjemvendte sommergjester Tone og Ronald til å handle mat. Vi diskuterte mye hvorvidt vi skulle gå nord om Nordkapp, eller gjennom Magerøysundet (her går tidevannet på det meste i fire knop).
Rett vest av Kinnarodden som er Norges nordligste fastlandspunkt kom vår ekspedisjon til en slutt. 24 juli våknet Erling med utålige smerter i magen og vi måtte iverksette vår innøvde nødplan.
Her virket hverken mobil eller maritim VHF. Stein slo alarm med vår Garmin InReach iridium satellitt forbindelse til nødsentral i USA (GEOS), samt tekst til vår ekspedisjonslege dr Øyvind og nødhjelpskoordinator Morten. Ila 15 minutter snakket disse tre aktørene sammen med Hovedredningssentral Nord i Bodø. 15 min senere var Sea King fra 330 Skv fra Bandak i luften og ankom oss 40 min senere. 5 minutter før dette var Redningsselskapet sin båt Sir Henry på plass. Kvelden før kom Erlings venn Torbjørn og hans bror Vidar på besøk. Da vi besluttet evakuering, tok Torbjørn mobilen og løp tilbake mot Mehavn for å varsle 113, mens Vidar passet på Erling. Da Torbjørn fikk kontakt med 113, var hele redningsoperasjonen vel i gang.
Ambulanselegen hadde snakket med vår lege, Øyvind underveis og det ble besluttet å evakuere oss til Universitetssykehuset i Nord-Norge, først med Sea King deretter med Ambulansefly. Redningsselskapet bistod også med å frakte alt vårt utstyr til Mehamn.
Evakueringen gikk som på skinner, og etter et døgn ble Erling lagt på operasjonsbordet fikk fjernet en halvmeter død tarm. Tusen takk til en særdeles effektiv medisinsk evakuerings-og behandlingskjede som sørget for at Erling er i fin form igjen. (Det er forøvrig ingen grunn til å tro at sykdommen hadde noe med padlingen å gjøre).
Vi hadde satt oss fire målsetninger i forkant. Dette avsluttet vår fantastiske reise.
- Sikker og trygg reise
- Fortsatt være venner etter turen
- Benytte alle muligheter til å bli kjent med folk som vi møtte underveis
- Padle hele distansen
Vi klarte de tre første, den siste ville vært en bonus!
Noen generelle erfaringer:
- De du treffer langs veien er normalt svært hyggelige og hjelpsomme. Holdet laget lite og vis respekt for folk, land og kultur.
- Russland var på alle måter en ubetinget positiv opplevelse. Vi anbefaler å bruke en lokal agent.
- Vi hadde noen få mindre uenigheter, men avsluttet dette før vi sovnet. Vi er fortsatt gode venner.
- Med unntak av Finnmark, er dette overkommelig for de fleste, det er «bare» å sette seg i kajakken.
Noen tall:
- Vi padlet totalt 3361 km
- Vi var 144 dager underveis
- Vi hadde 27 hviledager
- Vi hadde 10 «velferdspermisjonsdager» pga sykdom og død hjemme
- Vi hadde et snitt på 34,6 km/dag og 6,4 km/t gjennom hele turen
- Vi brukte 611 kr pr dag og hadde en sponsorverdi på ca 500 kr pr dag